Nord-Skottland og Orknøyene

Vi ligger nå i Kirkwall på Orknøyene. Tåka lå  tjukk rundt øyene her i noen dager, men nå har vi hatt et par, tre fine soldager hvor vi også har kunnet legge vekk ullundertøyet.

Både fra Inverness opp til Wick (nordøst på det skotske fastlandet) og fra Wick og hit, var det tåkekjøring. Og den lettet ikke selv om vi nærmet oss land. I innløpet til Wick fikk vi opp på radar og AIS at det var en båt på vei ut når vi skulle gå inn. Oppslaget viste at det var en ferge. Den gikk ut på vår styrbord side, og vi hørte den jo veldig godt rett ved siden av oss, men kunne altså ikke se den. Pga at vi så retningen dens på AIS’en, var det ikke noe problem, men igjen, uten dette utstyret, hvor ufyselig hadde det ikke vært, å høre et stort skip nærme seg uten å se en døyt?

Wick er en liten by der det så ut til å ha vært null utvikling de siste 150 år. Den fiskeindustrien som hadde sin storhetstid i siste halvdel av 1800-tallet, er redusert til en brøkdel nå, og bebyggelsen som var satt opp en gang i tiden bar preg av enkel arkitektur (firkantede hus med grå murpuss), i  forskjellige størrelser om hverandre, som ga et ganske rotete inntrykk. Det blir ikke så mye bedre når hus og lokaler står tomme og falmede skilt fra nedlagte kebabsjapper o.l er det eneste som henger igjen.

Igjennom historien har nok bildet sett annerledes ut. Byen har ihvertfall eksistert siden vikingtiden, på 1100-tallet. Det var vikingene som gav stedet navn, Wick betyr «vik». Da var det vikingenes handelsskip som som lå i denne vika. Og noen århundrer senere, under sildefisket, som toppet seg mot starten av 1900-tallet, var det så mye som 1200 aktive fiskebåter her! Med all den veksten og tilflyttingen gikk det veldig godt, ikke minst for det lokale Whisky-destilleriet Old Pulteney Distillery, som produserte 3000 liter i uka til de hardtarbeidende fiskerne!

Da vi nærmet oss Orknøyene (det var også i tett tåke selvfølgelig), kjente vi lukta leeenge før vi kunne se noe som helst. Det var ikke lukten av gull, men av gjødsel. En kraftig lukt som ga assosiasjoner til grønne enger over avlange, flate topper med kuer eller sauer beitende. Vi måtte jo prøve å forestille oss hvordan landskapet så ut, i og med at vi ikke kunne se noe som helst. Det var nok ikke så galt forestilt, for da tåken endelig lettet etter et par dager, var det omtrent sånn det så ut. Selv om lukta nok stammet fra gjødsel til jordbruket, da det er en av hovedinntektskildene her, sammen med fiske og whiskyproduksjon. I tillegg produseres det en god del høykvalitets strikkeprodukter av ull fra lokale sauer.

Orknøyene og spesielt Kirkwall, har en sterk kulturarv fra norrøn tid. Vi har bl.a. blitt spurt av en eldre mann: Are you Norse? Det var litt overraskende, da dette er et gammelnorsk ord brukt om utvandrerne fra Norge hovedsakelig, men også fra Danmark og Sverige. Disse ble kalt Norsemen. I dag virker det som at de kun bruker Norse om nordmenn. Det var nesten rart at de ikke spurte om vi var vikinger, siden kapteinen har begynt å anta et ganske langt skjegg, som sikkert ville gitt ham tilnavnet Gråskjegg for 1000 år siden. Men vi trenger ikke å være redde for å bli sett på som plyndregale vikinger her. Her i «Vesterled» er de stolte av sin norske historie og kongene som har forsvart territoriumet. Havnesjefen tok oss vel imot da han smilte og sa «We are all Norsemen around here». En av de største turistattraksjonene her på øya, er St Magnus Cathedral. Den ble påbegynt i 1137 til ære for den norske jarlen Magnus Erlendsson, som fikk helgenstatus etter sin død. Katedralen er, nest etter Nidarosdomen, det betydeligste norske byggverk som er bevart fra middelalderen. Den var nok staselig for sin tid, og det var spennende å få besøkt den.

Det finnes også langt eldre severdigheter på øya her, håndfaste bevis på bosetting for 5500 år tilbake i tid. Dette finner vi på Skara Brae, hvis vi kommer oss dit. Vi trodde vi skulle få leid bil og kommet oss litt rundt, men det skulle vise seg å være vanskelig, gitt! Da måtte vi nok booket lang tid i forveien. Det går turistbusser dit, så vi skal se hva vi rekker før vi går videre. De stående stenene ved Stenness, hadde også vært artig å få med seg.

Lettmatrosen har forlatt oss, ihvertfall for en stund. De høye sommertemperaturene hjemme ble FOR fristende i motsetning til det kalde nordlige draget som vi har hatt både før og etter «kanalferien» i Skottland. Så vi andre (tungmatrosene, blir det vel…?) må ta skuta hjem over Nordsjøen alene.