Mine tanker rundt turen

Nå har jeg tenkt til å skrive et innlegg om mine tanker rundt denne turen, det er jo ikke akkurat sånn at drømmen til de fleste tenåringer er å være stuck i en båt med foreldrene sine i et år! Men denne turen var faktisk mitt valg. Jeg drøfta lenge før det ble fastslått at vi skulle dra. Jeg veide det ene opp mot det andre, jeg snakket mye med mamma og pappa, og vennene mine. De fleste sa at jeg burde gripe sjansen og bli med. At dette er en «once in a lifetime» opplevelse, selvom det blir trist å reise fra alle, og det er jo sant. Jeg synes et år fra venner og familie er lenge.

Men det var et valg, og jeg tok det. Jeg valgte å bli med, fordi jeg vet hvor mye det betyr for mamma og pappa, og fordi det er et år hvor jeg tror jeg kommer til å vokse veldig. Psykisk er denne turen veldig bra, man har mye tid til å tenke, og glede seg over små ting. Jeg har følt mye på at glede er relativt. En stor glede i hverdagen, kan være å klare å vinne en knop på å trimme seilet, klare å sminke på seg bryna i et par meters bølger (har ikke kasta all sminken ennå, haha),  eller å gjøre andre små ting som i hverdagen hjemme ville vært ubetydelig.

Valget jeg tok, betyr at jeg må gå på videregående med de som er et år yngre enn meg, og antakeligvis ikke kjenner noen av de jeg havner i klasse med. Men på den lyse siden, er det et år fri fra skole og press, et år jeg tilbringer med foreldrene mine, og et år uten drama (forhåpentligvis, haha). Jeg tror nok ikke jeg kommer til å angre.

Nå har vi vært borte i omtrent 3 uker, og jeg savner allerede mange. Det er rart med en sommer uten de vi pleier å feriere med, som vi pleier å ha så mange sommerkvelder med, lattere med, og fine stunder med. Men enda rarere er det å tenke på at jeg ALDRI skal tilbake til Hof Skole. Og klassen min. Mange av de jeg har sett hver dag i 10 år og kanskje fler, kommer jeg kanskje aldri til å se igjen.

Det har vært mange triste farvel, med venner, familie, klassekamerater og lærere. Man tilbringer jo faktisk nesten like mye tid med lærere og klassekamerater som man gjør med foreldre og søsken. Jeg håper jeg får nye venner, og like bra lærere på videregående, som jeg har hatt på ungdomsskolen. Nå er en epoke i livet avsluttet og en ny skal starte. Det er trist å dra fra de jeg er glad i og henger med hver dag, men heldigvis holder jeg kontakten med de fleste på telefon. Jeg har snakket med Ane hver kveld i flere timer, og til og med vært med henne på FaceTime når hun er ute med vennene våre! Så jeg kan være der mens jeg er langt borte! I går slo vi rekorden i å snakke, med over åtte timer! Pappa betaler, haha!

Jeg har satt meg tre mål for denne turen;

1. Å bli brun

2. Å bli tynn

3. Å bli muskuløs

Så får håpe jeg klarer det, og ikke bare blir liggende inne å se på Netflix og spise godteri. 😛

Nå ligger vi på en liten øy, midt mellom Danmark og Tyskland, som heter Samsøe. Klokken 5 (!!) i natt seiler vi til Tyskland. Det blir mye nattseilaser, fordi vi må følge vær og vind. Ikke helt etter min smak men.. Værgudene skjønner visst ikke at tenåringer må ha tolv timer søvn, MINST!!!

Jeg burde vel lagt meg etter middag i dag jeg, men allikevel sitter jeg her og blogger klokken halv to… Skal bare opp om 3 timer.. Stakkars meg. God natt!