Ett år på kanalene?

Vi har nå tilbrakt 3 uker på kanalene i Nederland, og vi er henrykte både over vannveiene, landskapet, de flotte, gamle byene med sin utrolige arkitektur, og ikke minst, menneskene vi har møtt. Nederlenderne er utrolig imøtekommende, og alle er flinke i engelsk.

Joda, (tante Karin), det er fortsatt litt kiling i magen når vi nærmer oss en sluse, men etter å ha sluset ihvertfall 11 ganger, begynner vi nå å få teken. Vi har heldigvis alle lemmer i behold, og fingeren som fikk seg et lite hakk i første forsøk, er bra igjen nå. Lekse lært.

Vi har fortsatt til gode å få den helt store oversikten over om vi går opp eller ned i slusene, og hvor mye det er snakk om, men i innlandet var det minimale variasjoner, kanskje mellom 5 og 40 cm. Det var først ved de siste slusene, ved de større innsjøene i sør, at det begynte å bli snakk om et par meter eller deromkring. Her var det flere vekslinger mellom saltvann, ferskvann og brakkvann langs «løypa» vi kjørte.

Det hele er ganske komplekst, med tanke på at alt opprinnelig var saltvann, men hvor hele innsjøer har blitt «kunstige», dvs innestengt av sluser og dermed blitt ferskvann/brakkvann. Men dette er heller ikke statisk. Innsjøen Veerse Meer for eksempel, som vi trodde var ferskvann, viste seg å ha blitt åpnet for saltvann i 2004. Så hele strukturen er under kontinuerlig overvåkning og forbedring.

Det er interessant å lese om hva slags ingeniørkunst som ligger bak Nederlands flomsikring. Deltaprosjektet som ble påbegynt etter at nesten 2000 mennesker mistet livet i 1953, ble ferdigstilt i 1997.  Vi fikk ikke sett den virkelig store barrieren «Oosterscheldekering», da den ligger lenger ut, men dette er en enorm konstruksjon, og blir omtalt som «verdens 8. store underverk». Den er 8 km lang, består av 65 betongpilarer med 62 ståldører, hver av dem på 42 meters bredde. Pilarene er 35 meter høye og hver av dem veier 18.000 tonn! Denne barrieren er designet for å holde i 200 år. Ikke rart at nederlenderne må betale egen skatt til vannsikring.

Det er heller ikke få bropasseringer vi har hatt, hele 57 broer har åpnet seg for oss på Staande Mast Route. Dette har i det store og hele vært ganske uproblematisk, da det har vært lite eller ingen ventetid på de fleste av dem. Det har vært trangt mange steder selvfølgelig, så skipperen har måttet holde tunga rett i munnen for å holde båten «stille» foran broen. Det ville ikke vært så kult å tverre båten på enkelte av disse stedene for å si det sånn. Vi har jo ikke vært helt alene i kanalene heller. Det var også, som farfar riktig påpekte, grunt vann inntil kantene mange steder, så det var ikke mye bevegelsesrom. Men dette har skipperen klart med glans!

Hadde det vært opptil skipperen, så hadde han nok lett takket ja til ett år på kanalene! Men siden det sikkert hadde blitt litt kjølig til vinteren, og vi tross alt har bestemt oss for å seile så langt at smøret smelter, så går ferden videre!