Uberegnelig vær langs Frankrikes kyst

Da har vi PASSERT den engelske kanal i stedet for å krysse den. Vi begynte å tenke som så, at vi kanskje vil komme raskere til delmålet «kryssing av Biscayabukten»ved å ta franskekysten. Kun tiden vil vise om det var et klokt valg eller ikke. Vi er klar over at denne kysten kan være tøffere enn å gå den engelske siden, både med tanke på større tidevannsforskjeller og vanskeligere tilgang til havnene fordi noen av dem blir utilgjengelige på lavvann, og det faktum at det er lange avstander mellom hver havn for oss med dyp kjøl. I tillegg er det jo dette med strøm og vind. Noen havner har liten åpning og meget sterk strøm ved «innløpet», og er vanskelig/frarådelig å gå inn i, særlig ved sterke, nordlige vinder.  Det er heller ingen holmer å komme seg i le av heromkring, så det er viktig med gode værmeldinger og god planlegging.

Uansett, etter 3 dagers «havnesyke» i Nieuwpoort med alt som finnes av vekslende vær (bortsett fra snø), så var vi endelig klare for et langt legg, som ville ta ca 1 døgn. Vi tanket vann og diesel før vi dro, hadde sjekket værmeldingen 15 ganger, ikke bare fra én værtjeneste selvfølgelig, men flere. Og hadde brukt store deler av tiden i forkant til å beregne tidevanns-strømmene i forhold til BÅDE avgang og ankomst neste havn. Været var pent og det skulle være lett vind, 2-5 sekundmeter. Kanskje et par regnbyger. Det som var av vind, var nordlig. Det ble litt mer enn meldt, så vi fikk et behagelig slør vestover i 5-6 sm. Vi passerte Dunkerque og Calais og rundet Cap Gris-Nez i dagslys. Det var en del fergetrafikk ut og inn til Calais, fergene DFDS og P&O gikk i skyttel, så det var greit å få passert her på dagtid.

Vannet var så utrolig grønt og fint mot sandstrendene på land og landskapet var upåklagelig. Vi hadde noen svarte, tunge skyer foran oss, litt bak oss, og langs land mot England, som vi fulgte med på time etter time, og som vi var glade for å slippe unna.

Vinden avtok og det ble motorkjøring. Mørket kom, og med det, kunne vi også se at det var relativt mye lynblink fra forskjellige punkter rundt oss, men på avstand. Vi skulle ha en 2-timers vaktordning for natten. Silje og jeg skulle ta vår første vakt kl 21.00. Skipperen hadde holdt det gående siden morgenen og stått til rors hele dagen. Klokken ble 22, før han kom seg i seng. Vi var ved godt mot, og klare for natten og det den hadde å by på. Klokken 23 stakk skipperen hodet opp av luka. Han hadde ikke fått sove. Det blinket og lynte fortsatt fra alle kanter. Vi tok et vaktbytte og jeg sov i halvannen time før jeg våknet av meg selv. Nå så skipperen sånn passe overmoden ut, så det ble gjort et nytt forsøk på soving. Han lyktes faktisk denne gangen. Det var litt rulling, og jeg syntes det var godt gjort å ligge på den smale sofaen uten å dette ut.

Silje og jeg hadde vel stått i en halvtime, før vinden begynte å ta seg opp. Det hadde heller ikke gitt seg med lyn, det var konstant blinking rundt oss på alle kanter. Vinden kom omtrent rett bakfra, og da vi så 5 og 6 tallet på vindmåleren dro vi ut genoaen igjen, så vi kunne få litt støtte og litt mer fremdrift. Det funket som bare det! Vi hadde ikke fullt seil ute, vi ville ta det litt pent på natta. Vi justerte seilarealet et par ganger i løpet av den første halvtimen da det var litt varierende vind. Men så begynte det å trykke på litt mer 7, 8, 9, 10 sekundmeter… Hmm, dette var jo ikke meldt noe sted. Jaja det gikk jo bra dette her. Ingen grunn til å vekke skipperen enda. Hvis det skulle bli veldig tøft utover natta, var det jo bedre at han hadde noen timer på øyet. Silje stod bak ved roret og instrumentene og frydet seg over den ene fartsrekorden etter den andre. 7 knop, 7,5 knop, 8,5 knop!!! Så kom vi på at vi hadde motoren i gang og slo av den. Vi opprettholdt fortsatt farten og syntes at alt gikk greit etter forholdene der vi surfet avgårde på bølgene i over 7 knop. Det som ikke var så gøy, var at tordenværet hadde begynt å tette seg til rundt oss. Nå hørte vi også tordenskrallene også veldig godt. Plutselig kjente vi at vinden sugde tak i båten og kunne se at vindmåleren økte enda mer, 11, 12 og 13 sekundmeter… I svarte! Nå begynte det å bli litt vel heftig. Sammen med vinden økte også bølgehøyden. Nede hadde skipperen, som for øvrig hadde gått tom for snus samme dag (altså TOM) for snus og dermed var litt «over the edge», akkurat våknet. Han hadde også kjent vindøkningen der nede. Akkurat da han stakk hodet opp av luka kom det selvfølgelig ei kule som vippet båten litt frem og over til siden. Dette kjentes nok litt voldsomt for en som akkurat hadde våknet og som kom opp i et spetakkel av vind, lyn og tordenskrall og litt for mye seil ute. Så det første som skjedde, var at mannskapet fikk seg en lekse om uforsvarlig seilføring, samt at vi skulle ha vekket ham tidligere. Deretter ble det revet igjen, og tatt en vurdering av situasjonen vi befant oss i. Lynene hadde gått fra å bare være blink, til å få sånn Z-fasong, som flerret over himmelen og gikk ned i havet foran oss. Da besluttet skipperen å forsøke å gå inn til den nærmeste havnen Bologne-sur-Mer. Vi hadde lest om andre langturseilere som hadde vært her, og visste at det var mulig, men så også i havneguiden at det var grunt i havna. Det var også en sluse til et innvendig basseng der med åpningstider, så vi var ikke helt sikre på hvordan dette ville gå på nattestid. Det gikk ikke. Ikke for oss denne natta ihvertfall. For lav vannstand, for mørkt. Det var bare å sette nesa ut igjen. For å få en oppdatert værmelding, kalte vi opp kystradiostasjonen, først i Frankrike, på VHFen, men ingen svar. Deretter England, som svarte at vi måtte kalle opp Signal station Boulogne. Der var det ikke noe reaksjon. Men vi fikk et oppkall fra en eller annen annen fransk enhet til slutt, som kunne opplyse om at det var moderate winds (??) og at det skulle avta til light winds, og at det skulle bli oppholdsvær for det meste. Jaja, hørtes ikke ut som de var i nærheten av der vi var akkurat for øyeblikket, men meldingen tydet jo ihvertfall på at det ikke skulle bli noe verre. Dette var jo en av disse «thunderstorms» som kan ha mye veldig mye vind i seg og som ikke kommer frem i værmeldingene. Det stod på som verst i 2-3 timer. Deretter roet det seg ned til 7-8 sekundmeter resten av natta, før det hele løste seg opp, og vinden løyet ytterligere. Vi ble ikke truffet av noe lyn, og det gikk bra, men ubehagelig, det var det.

Solen tittet etterhvert frem og vi kunne igjen se det spesielle landskapet med de bratte  klippeveggene som gikk rett ned i havet. Vakkert og ugjestmildt på samme tid.

Det var godt å komme seg til Dieppe og unne seg litt god, fransk vin, ost og kjeks. På bildet under er det lavvann, og da ligger alle båtene skikkelig nede i en «grop». Det ser litt hyggeligere ut ved høyvann, da havnen kommer opp til gateplan. Slik blir det nødvendigvis i havner som har så stor forskjell mellom høy- og lavvann. Det er bare et uvant syn for oss østlendinger.

Fikk også gått enn tur innom l’Eglise Saint-Jaques, som var et imponerende byggverk, men som dessverre har fått forfalle. Den skal restaureres, såvidt jeg kunne forstå. Det er så spesielt å se størrelsen og mengden utsmykninger på disse katolske kirkene.