Et halvt år i Bretagne

Nå har det snart gått et halvt år siden siste blogginnlegg! Mye tidevann har rent i havet og mange kilo har rent på besetningen siden den tid. Vi har altså levd det gode liv her på Bretagnekysten, i regionen Finistère – Verdens Ende – på Frankrikes nordvestkyst. Vi har tatt (rikelig) for oss av mat, godt drikke, kultur, sugd inn inntrykk fra et helt fantastisk kystlandskap, pittoreske landsbyer og gammel arkitektur. Og vi skammer oss ikke engang! (Eller kanskje litt, da). Det er nesten for mye av det gode. Nå bor vi litt sånn som der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Vi er jo tross alt på verdens ende, i et av Frankrikes mest værutsatte områder på vinterstid – i en båt! Og det er landlige forhold her, ingen urbane vibber når ut hit. Akkurat slik vi liker det, med andre ord. Vi ligger i en trygg havn, har strøm, god varme i båten og tilgang til dusj med så mye varmt vann vi vil ha. Vi har flere gode restauranter og supermarkeder i overkommelig nærhet.  Og vi er ikke alene, det finnes franske «eremitter» av samme slaget som oss selv i havna. Så det så!

Korr: vi får holde 16-åringen utenfor betegnelsen «eremitt». Det er selvfølgelig vi i «gamlis-klubben», som liker at ting går litt sakte, som tiltrekkes av den boformen. Sett utenifra, forstår jeg at man kan få assosiasjoner til diverse historier à la kjelleren til Fritzl eller lignende, hvor datteren blir holdt i fangenskap, isolert fra omverdenen. Det er kanskje ikke så langt fra sannheten heller, bortsett fra at denne 16-åringen faktisk får lov til å gå fritt. Men utover det, så må hun trives VELDIG godt ombord i kabinen sin, for der er det dekorert med vennebilder, der holdes det FaceTime-konferanser og der er det uttallige kunst og- håndtverksprosjekter som har sitt utspring. Dessuten: alle Netflix, NRK og SUMO-serier er gjennompløyd, så hun er mer enn godt nok forberedt til å møte livet på utsiden når vi begynner å seile igjen om noen få uker. Det samme gjelder oss «gamlisene» forresten. Undertegnede er snart klart for siste sesong av den utrolig spennende serien Homeland, som nå har gått i et maraton igjennom de siste ukene. Føler meg nå ferdig utdannet i agentvirksomhet innenfor CIA, innsidespill og overvåkning. Vet ikke helt hva jeg kan bruke det til enda…

Vi endte opp langt fra hvite palmestrender med 30 grader i skyggen, men vi kom jo etterhvert frem til at det var så mye annet vi kunne få ut av dette året enn å seile alle de sjømil som er påkrevet for å komme tur-retur Karibien. Det ER langt, og vi ville ihvertfall ikke bli en av dem som måtte selge båten i Karibien fordi det allikevel ikke ble aktuelt å seile den tøffe etappen nordover igjen. Vi har byttet bort tropevarme og badevann mot kjøligere luft og franske fristelser. Det er masse å se på og å oppleve i Bretagne. Dessuten ER det faktisk overraskende mange palmer her, så vi har strengt tatt ikke gått glipp av akkurat  det. Her er det så utrolig flott beplantet hvor enn vi går. I hager, rundkjøringer, parker og på strender så bugner det av blomsterbusker og palmer av mange forskjellige slag.

Det blomstrer året rundt pga det milde klimaet. Siden det også er mye landbruk her, er bønder i traktor et daglig skue. De har nok å gjøre. Nå i februar har det vært mye høsting av blomkål. Det dyrkes også mye gulrøtter, artisjokker, poteter og løk i Bretagne. Roscoff spesielt, er viden kjent for sin roséløk. Den minner om rødløk. Den har de dyrket her siden 1700-tallet, og det ble en stor eksportvare, spesielt til England. De fant på å binde løken sammen i ranker, for så å kunne frakte disse rundt på sykkel for salg. Pga denne historien er det mange flotte og gamle løkpyntede sykler som står til utstilling rundt omkring i byen.

Vi har også sluppet urolige netter på anker i mye vind, og et dertil større moment av stress og tidspress for å være på rett sted til rett tid. Så bedagelig anlagt som vi er, må vi innrømme at det har vært utrolig deilig å bare legge seg ferdig fortøyd hver kveld, uten nattevåk og uro for om ankeret sitter. Når vi står opp om morgenen er det med god tid til både en og to kaffekopper, en laaang frokost med dagens nyheter på tv’n uten noe form for stress. God tid til å planlegge middag og innkjøp, samt selve matlagingen. Når vi ønsker, kan vi gå en tur i vakre omgivelser. På kvelden er det håndarbeid, kvalitetstid, serier…

Så nei, vi angrer ikke på at vi stoppet her. Denne gangen fikk vi fullt utbytte for valget. På neste langtur derimot, kan det være at vi går for en fjernere destinasjon. Mer erfaring med nattseilaser i mellomtiden vil nok heller ikke skade.

Roscoff havn kan trygt anbefales. Hele anlegget er relativt nytt, og dusjene er veldig rene og pene. Etter fransk standard, må dette være helt i toppsjiktet. Vi har nemlig erfart at det er så som så med renhold og hygiene på franske dusjanlegg og spesielt toaletter. Franskmenn har en helt annen «stil» på dette virker det som, og da ikke i positiv forstand. Vi har sett ting på offentlige toaletter her som det ikke skal rippes opp i. Og det er ikke bare på ett sted, men det virker som det er gjennomgående lav standard på både bruk (!) av toalett og renhold. Og forresten, når jeg først er inne på temaet – det å skulle slenge ut «redskapen» for å slå lens hvor som helst, er det greit, liksom? Hvis vedkommende for eksempel står oppe på en fotgjengerbro i Le Havre havn, midt på lyse dagen, og vi spaserer rett under!?? Eller når vi skal legge til med båten på Guernsey og er to meter fra brygga og skipperen i båten foran (ja, de hadde fransk flagg) går ut på brygga og pisser i vannet akkurat der vi skal hoppe i land? Det er ikke helt greit etter vår smak, og her tør vi påstå at det er en kulturforskjell.

Det var en liten avsporing. Bortsett fra dét, og et par andre småting, har vi absolutt ingenting å utsette på franskmennene 🙂 I dette havneanlegget har vi heldigvis ikke hatt noen uønskede syn av den ene eller andre sorten. Her er det flere ansatte på jobb hver dag som gjør sitt ytterste for å holde anlegget i god stand. Det er litt over 600 plasser disponibelt, en del av dem er selvfølgelig gjesteplasser. Det er en del britiske båter som ligger fast her også. Stor plass for vedlikehold på land og lift som løfter båter opptil 50 tonn. Det er i tillegg to båtutstyrsforretninger, en seilmaker og båtverksted på området, så her kan man få gjort det som trengs.

Vi har ei fergekai rett bortenfor, hvor det går passasjerbåter til Plymouth i England og Cork i Irland. Og mellom oss og fergekaia ligger fiskehavna med fiskemottaket. Fiskebåtene går ut og inn hele tiden, nesten uansett vær. For en tøff arbeidsdag det må være, spesielt nå på vinteren, i mørket, med det frådende havet som sjelden ligger stille.

Da vi kom hit, syntes vi det var langt til matbutikken. Den ligger ikke i sentrum av byen, men i en litt annen retning. Det tar 20-25 minutter å gå til butikken én vei, og med mye i ryggsekken og i posene, blir bena korte og armene veldig lange innen vi er tilbake i båten. Det tar 15-20 minutter å gå inn til sentrum av byen, men der er det kun en liten «nødkolonial» som bare har én ting av hver.; 1 juice, 1 pakke egg, 1 skinkepakke osv. For vinterhavn vurderte vi andre lokasjoner hvor havna lå mer sentralt i byen og som hadde matbutikk i nærheten. Vi reiste også rundt med bil og sjekket ut en del av dem. Men det var ingen som egentlig kunne måle seg med havneanlegget i Roscoff. Når vi da også fant ut at vi hadde et lite tettsted rett i nærheten her som heter Saint Pol de Léon med stort supermarked og som vi kunne ta bussen til på 5 minutter, da var det ikke noe mer å lure på! Så her ville vi bo over vinteren.

Handleturen til Saint Pol de Léon er ukas høydepunkt, enten vi er der en eller to ganger i uka. Det er så koselig der, spesielt hvis vi tar oss tid til å gå litt rundt i sentrum før vi går på supermarkedet. Der kan vi sitte og ta en kaffe på en av fortausrestarantene med utsikt rett mot stedets store stolthet, Cathedrale Saint Paul Aurelien, en kirke med 2 tårn. Eller vi kan spise lunsj på en av de koselige restaurantene, hvis vi er der mellom kl 1200 og kl 1400. Reisen dit går (nesten) som smurt. To ganger har bussen tatt en «snarvei» utenom busskuret der vi pleier å stå, så vi har blitt stående slukøret igjen, og én gang var vi ikke klar over at det var det ukentlige markedet i Saint Pol (på tirsdager), hvor sentrum blir avstengt, slik at neste stoppested ble et godt stykke unna der vi skulle gått av. Heldigvis har vi vår venn Arno, taxisjåføren, som ordner opp når vi er i knipe. En 5-minutters taxitur koster ikke mer enn 10 euro uansett. Han har plukket oss opp både her og der, og har ikke alltid tatt seg bryet med å ta seg betalt heller. Han skal selv kjøpe seg seilbåt denne våren, så vi har litt å snakke om.

Vi har leid bil flere ganger og fått utvidet horisonten. Vi har vært heldige og få se mye av Finistère og Bretagne. Vi har vært i Paris, og fikk samlet kjernefamilien til jul, noe som var veldig koselig. Vi har vært i Normandie og fått sett det spektakulære Mont Saint Michel. Kystbyen Saint Malo og den lille byen Dinan, var også verdt besøket. Mulig det kommer et eget blogginnlegg om disse stedene etterhvert. Når man reiser rundt finner man det ene stedet mer sjarmerende enn det andre. Så det er mange steder å velge mellom, hvis man vil til Bretagne.

Men for oss, hver gang vi har vært på reisefot og nærmer oss «hjemmet» vårt her i Roscoff, blir vi slått av hvor fint det er akkurat her. Akkurat passe lite og sjarmerende. Og autentisk, som de fleste andre steder på den bretagnske landsbygda. Her er det ikke polerte turistattraksjoner eller neonfargede plakater og blinkelys. Omrammingen til byen er vill og frodig, mens selve byen er både sjarmerende og velstelt. Og selvfølgelig utrolig koselig med de små mursteinshusene med fargerike vinduslemmer eller karmer. Man kan vel strengt tatt ikke kalle Roscoff en by. Det er ikke noe å kjøpe her, bortsett fra restaurantmat, bakervarer og souvenirer. Men det er en del hoteller i Roscoff. Forståelig nok, for her mysser det nok av folk på sommeren som også vil ha en bit av dette fantastiske landskapet. Da går det også shuttlebuss fra havna og inn til byen.