Vi har en plan

Så var vi i gang igjen! Det ble intens jobbing de siste dagene for å få båten sjøklar etter et halvt års havneligge. På et eller annet merkelig vis fikk vi ryddet, stablet og komprimert alt løsøre, selv om vi har mer «stæsj» ombord nå enn da vi kom til Bretagne. To vifteovner, elektrisk kokeplate, toastjern, skrogisolasjon osv. Vi er fortsatt litt tunge foran (akkurat nå mente jeg båten), men vi får se om det går bra uten å måtte legge igjen noe eller noen underveis.

Selv om vi vet at en langturseilers plan er som skrevet i sanden på lavvann, så har vi nå laget en grov en. Den går ut på å gå Irskesjøen opp til Caledoniakanalen i Skottland før vi krysser Nordsjøen hjem. Vær, vind, strøm og tid vil bestemme hvilke havner som vil bli besøkt.

Det første strekket gikk til Plymouth. Med en gjennomsnittsfart på 5 knop ville dette ta ca 19 timer. Været ble sjekket daglig i løpet av de siste dagene mens vi gjorde båten sjøklar, og det så veldig stabilt ut for flere dager fremover. Vi valgte å gå ut på rolige vinder slik at vi ikke fikk så mye bølger, så fikk det heller være om det måtte forbrukes en del diesel på overfarten.

Denne gangen gikk det helt etter planen. Vi dro ut lørdag kveld i nydelig solskinn og nesten flatt hav. Da vi kom et stykke ut fra land, fikk vi noen store Atlanterhavsdønninger av den behagelige sorten; lange og slakke. Solen stod lavt på himmelen og plutselig utbrøt Svein: DELFINER! Det var en flokk på 4-6 stykker som kom opp på hver sin side av båten og lekte og spratt rundt oss i ca 10 minutter. Det er litt vanskelig å si hvor mange det var, siden de svømte under båten, krysset hverandre, og så kom opp på andre siden, og plutselig var de foran og så var de bak. Det var virkelig artig, og vi rakk såvidt å få festet litt av det til film. Vi hørte jo på opptaket etterpå at vi (et par av oss, ihvertfall) var helt i ekstase mens det stod på. En virkelig fantastisk opplevelse!

Natten kom, det ble mørkt og kaldt og det var bare å finne frem alt av ull, varmt fottøy og sitteunderlag. Som vanlig, så var det ingen som ville sove. Alle var spente og ville heller sitte sammen ute og se på stjernehimmelen. Vi prøvde å true hverandre ned på tur for å sove litt, men lyktes bare sånn delvis med det. Lurene ble svært korte til tross for at vi var spente på å prøve det nye letrekket til salongkøyen, noe som vi ikke har hatt før.

Litt om letrekk: Med det oppe, slipper man å rulle ut av køya når båten krenger. Det er hensiktsmessig å sove i salongen av flere grunner. Man har minst bevegelse i midten av båten og man er lettere tilgjengelig for raskt å kunne hjelpe til. Dessuten vil letrekket motvirke det at kroppen ruller fra side til side i bølgene fordi man blir liggende mer kompakt. Rulling gjør at man automatisk spenner musklene, noe som vanskeliggjør soving. Det kan være vrient å lage et tilsvarende opplegg i kabinen, dersom man helst ville hatt en «rullesikker» køye der fremfor i salongen. Silje har så mye rart i senga si at hun har laget sin egen variant, og sover uansett så godt at der skal det mye til. Vi var enige om at det fungerte som det skulle så langt, og det vil bli testet igjen under litt andre forhold senere når vi ligger ordentlig på skrå.

Kapteinen hadde følehorna ekstra langt ute da vi var midt i skipsleia (og da mener jeg MIDT I SKIPSLEIA) for de store lasteskipene som går hver sin vei i kanalen. Bedre ble det ikke da han og lille hjelper simultant oppfattet turtallsfall i motoren. NÅ STOPPER MOTOREN, hørte jeg plutselig. Det var jo flott, tenkte jeg, mens det fór ørten tanker igjennom hodet mitt om hvordan vi skulle varsle alle de aktuelle supertankerne og lasteskipene som gikk nonstop rundt oss i høy fart. Vi tenkte umiddelbart på tette dieselfilter, selv om det var rart, da de ble skiftet rett før Roscoff og ved inspeksjon rett før avgang så det helt fint ut. Det var selvfølgelig ikke nok vind til å få noe som helst styrefart med seil, så dette kunne bli meget «interessant». Etter å ha dratt ned turtallet, holdt vi fremdrift med motor, samtidig som vi dro ut forseilet. Og holdt nøye oppsyn med skipene vi hadde innenfor rekkevidde på AIS’en. Pannelykt på, og inn i kabinen for å finne dieselfilter under alt pikkpakket som lå i køya. Jeg brukte alle kreftene (begge fiskebollene som Svein sier), på å holde madrassen oppe mens jeg dro av lokket til luka midt under senga. Hørte at motoren fortsatt gikk, men det føltes som en liten evighet. (Etter dette ble dieselfilterne plassert på et lettere tilgjengelig sted). Svein tok nok en visuell inspeksjon av filteret, og det var fortsatt helt fint og null vann i vannutskilleren. Hmm. Hva kunne det være da? Vi turde ikke å øke turtallet før vi var ute av den verste trafikken, men til slutt tok skipperen mot til seg for å prøve og se hva som skjedde. Det gikk helt fint. Motoren lot igjen til å virke helt som den skulle. Fortsatt er det ingen som vet hva som skjedde, og det har faktisk kommet opp en teori om at det hele bare var innbilning fra skipperes side pga gammel traumatisk opplevelse (ref. da vi hentet båten på vestlandet og dette skjedde midt på natta i et område der det helst ikke skulle skje). Det at de var to om å høre det nå, er vanskelig å forklare, men noen ganger pga bevegelsene i båten, kan det høres ut som at motoren går ujevnt, uten at den faktisk gjør det.

Vi fikk uansett fart i blodpumpene, og når det roet seg, så var det noen som ville prøve å få seg en time på øyet igjen. Under hele krysningen av skipsleiene (nord- og sørgående), var det aktivt oppslag på AIS info, og det var kun ett lasteskip (Maersk Hanoi) som vi måtte rope opp på VHF’en fordi krysningspunktet var så tett på. Kapteinen var hyggelig, og sa at vi ville krysse rett bak ham hvis vi opprettholdt kurs og fart. Det var fint å høre en så rolig stemme på VHF’en, og vi følte oss trygge på at vi gjorde dette riktig.

I grålysningen spredte lukta av nybakt brød seg i båten, og den frokosten smakte godt! Igjen fikk vi delfinbesøk, men denne gangen var det bare to, og de forlot oss ganske fort.

Vi var fremme i Cawsand Bay etter 22 timer. Det hadde gått med en del ekstra tid på det med dieselfilteret og seiling ut av kurs, unnamanøvrering for store skip, samt det at vi holdt en lavere fart i en god del av overfarten. Vi ankret opp i denne bukta, men syntes det ble for mye svell, så vi gikk inn til Plymouth Yachthaven i Mount Batten. Plymouth er en ganske stor by som ligger ved utløpet av to elver, og er derfor ganske delt. Det var mer sentralt i den andre bydelen, Sutton, og vi tok en liten ferge over dit. Det var veldig koselig rundt havneområdet. Vi rakk ikke å gå opp på festningsverket, da vi heller måtte bruke tid på å gå til Navionics-kontoret for å få en oppdatering på kartbrikken vår.

Havna vi lå i var koselig og det var mange båtboere der. Men prisen var stiv, NOK 440 per natt for våre 11 meter! Fasilitetene var det ikke noe å si på, det var til og med badekar der, så Silje fikk seg en skikkelig spa-kveld!