Det var alt annet enn klar sikt da vi nærmet oss Milford Haven, men selv om tåka lå tjukk som graut følte vi oss trygge allikevel, takket være radar og AIS. Leden inn var mye lenger og mye større enn vi hadde sett for oss. Vi hadde ikke akkurat studert størrelsesforholdet på detaljkartet over havna, så det kom som en liten overraskelse på de trøtte trynene våre, at det var så store avstander. Vi brukte to timer fra inngangen til vi kom frem til selve marinaen. Heldigvis klarnet det opp på vei inn. Vi måtte sluse for å komme opp til havna, som lå mange meter over hodene på oss. Slusa var bare åpen noen ganger i løpet av dagen, så vi hadde kjempeflaks som kunne gå rett inn som siste båt. Dette var en av de desidert største slusene vi har vært i. Den tok også store skip, men nå var det kun fire båter inne. Vi måtte legge oss utenpå en engelsk seilbåt.
Det ble en liten hvil før vi gikk til nærmeste supermarked for å handle. Supermarkedet her var også Tesco, men ikke «ekspress», så det var veldig stort. Ikke fant vi noen gode tilbud heller. Da vi var nede i båten igjen, kunne vi konstatere at det eneste vi hadde klart å handle med oss derfra, var tre store plastboller med sjokolademousse (av typen brownie i bunnen, med både mørk sjokolademousse og hvit luftig kremmousse oppå der igjen). Vi kan ikke si vi var stolte av denne provianteringen før neste legg.
Morgenen etter ble det bestemt at vi skulle gå neste legg over til Dublin med en gang. Da ble det travelt for å rekke slusa og vi måtte tanke diesel på andre siden av kanalen og så tilbake til havnekontoret for å betale for dieselen etterpå. Vi fikk utrolig god service av folkene på marinaen for å få til alt dette. Det var «åpen sluse» i en viss tid før og etter høyvann, og det virket som om de holdt denne åpen litt lenger for å hjelpe oss ut i tide.
Slusing opp til havnebassenget
Riktig proviantering er viktig