På svai i Fowey

 

Etter Plymouth fortsatte vi vestover langs kysten av Cornwall. Første stopp var Fowey, et veldig sjarmerende sted. Der fikk vi endelig lagt oss på svai, som var første gangen på veldig lenge. Vi lå trygt på en moring og hadde kort vei til bryggeområdet og butikkene. Det lille tettstedet hadde supersmale gater og kjempekoselige butikker. Mange av forretningene var  bakerier, og man ble fort sulten av de deilige duftene som lå i gatene. Smakfulle fruktscones og flapjacks ble nye favoritter. Her var det mange feriehus, og de lå tett i tett i fjellskråningen.

Når man kommer inn i denne lille bukta, har man Fowey til venstre og Polruan til høyre. Vi måtte over på Polruansiden for å få tak i bensin til jolla. Der lå det et skipsverft som drev med reparasjoner av større fiskebåter og seilskuter, og det var disse som også solgte drivstoff. Vet ikke om det var fordi vi var kommet tidlig på sesongen, eller om de pleide å ha en sånn rutine, men slik gikk det altså for seg: Først var det å gå opp på verftskontoret og spørre om det var her de solgte bensin, så fikk vi svar fra forværelsedamen om at det trodde hun nok ikke var mulig i dag, hvorpå det kom umiddelbar kontrabeskjed fra en overordnet på kontoret bakenfor som overhørte svaret hennes, at – jo, DET skulle de jo kunne klare. Så damen måtte ta på seg vernehjelm og gå ut på anlegget for å finne vedkommende som var ansvarlig for bensinen. Da måtte hun først rope til formannen som stod oppe på dekket av skipet de holdt på å jobbe på, som igjen måtte sjekke litt rundt hvor «bensinmannen» befant seg. Han jobbet med noe i bunnen av skipet, og kom omsider opp leideren, etter å ha fått avbrutt arbeidet sitt. Han tørket seg i panna og dro av seg arbeidshanskene sine. Han forklarte at han måtte gå opp til verftskontoret for å finne en nøkkel, før han igjen kunne gå ned til brygga hvor bensinen befant seg. Det var visst noe problem med bensinpumpa, så det ble noe roping frem og tilbake mellom bensinmannen og en annen arbeider på et av de andre skipene. Det endte med at han åpnet en stålkasse med hengelås, hvor det stod fem 20-liters kanner med bensin. Så skulle det helles bensin fra kannen over til vår beholder, noe som gikk sånn passe greit, og når det var gjort, var det å gå opp til kontoret igjen for å få betalt. Det var bare at ingen visste hvordan betalingsterminalen fungerte (tenk at de hadde en!), så det måtte de finne ut av på bakrommet. Vi gjorde et forsøk, og det gikk fint. De måtte bare beklage at det ikke var mulig å få skrevet ut en kvittering. Det gjorde ikke noe for oss, og vi  takket som best vi kunne for servicen. Det var jo helt utrolig – for 5 liter bensin. Vi følte med dem alle sammen som ble avbrutt på denne måten, og håpet at det bare var tidlig på sesongen. Hvordan alle andre i området ordnet seg, aner vi ikke.

Når vi kjørte derfra med jolla, spurte vi oss selv om vi kanskje hadde kommet til Karibien? Vi konkluderte likesågodt med det, og satte oss i cockpiten og tok en sundowner i den rolige bukta, mens Silje spilte gitar og direktesending ble gjort fra Sveins Instagram.

En annen ting vi likte godt med Fowey, var all aktiviteten i bukta i form av bl.a seiljolletrening og roing. Det var et yrende liv der inne. Roerne rodde taktfast og suste forbi mens styrmannens kommandoer gjallet utover og de små seilbåtene svinset rundt omkring med sine fargerike seil.