Neolittisk rundtur på Orknøyene

Tror dere ikke vi var så heldige på tampen av oppholdet vårt i Kirkwall at vi fikk bli med et annet norsk seilerpar, på utflukt i leiebil for å se på øyas severdigheter!

Vi ble kjent med Bjørn og Randi i den nydelige ketchen «Nirvana» dagen etter at vi hadde levert Silje på flyplassen, og de tilbudte oss å være med på kjøretur. Det angret vi ikke på, for maken til hyggelige mennesker skal du lete lenge etter.

Vi kjørte rundt på øya Mainland og vårt første stoppested var den lille, koselige havnebyen Stromness. Her tok vi en kaffekopp og kikket på kartet over ting vi ville se.

 

 

Tidsepoken som Orknøyenes severdigheter stammer fra, kalles «neolittisk tid». På denne tiden var det stein som var byggematerialet for de aller fleste ting. I tillegg til stein, brukte de også knokler til å lage verktøy og smykker. De lagde også gjenstander i keramikk. Vi er ca 5000 år tilbake i tid.

Standing Stones of Stenness – ca 3.100 år f. Kr.

Orknøyene har sitt eget «Stonehenge», og vel så det.  «Standing stones of Stenness» var den første plassen hvor vi fikk se slike stående stener. Det er ikke funnet ut med sikkerhet hvorfor disse stenene ble plassert sånn, men historikerne er ganske sikre på at det var noe rituelt. Stenene er opptil 6 meter høye, og det var opprinnelig 12 av dem plassert i en ring rundt et ildsted i senter. I ildstedene fant arkeologene kremerte benrester.

 

 

 

Ring of Brodgar – ca 2.500 år f. Kr.

Bare noen hundre meter lenger bort, lå «Ring of Brodgar», som er et mye større monument i omfang. Denne sirkelen er 104 meter i diameter og er en av de største i Storbritannia. Den bestod opprinngelig av 60 steiner, men bare 27 står i dag. Stenene her er lavere enn de  over.

 

Skara Brae – ca 3100 – 2500 f. Kr

Dette var et veldig spennende sted. Ruinene her er eldre enn pyramidene i Egypt! Vi tok først en matbit inne på turistsenteret, og så deretter en kort info-film, før vi gikk igjennom en utstilling hvor vi så eksempler på bruksgjenstander, fortrinnsvis verktøy laget av stein og knokler, samt skåler o.l. av keramikk.

Deretter gikk vi langs en sti, helt ute på Atlanterhavskysten, til vi kom til selve ruinene av den gamle, neolittiske bosettingen. Siden dette er så intakte byggverk har det en enorm historisk verdi og er derfor på Unescos verdensarvliste. Selve stedet ble oppdaget på midten av 1800-tallet da en voldsom stormflo rev vekk sand og torv og blottla ruinene fra bosettingen som ble til i yngre steinalder. Det tok ikke lang tid før utgravninger fant sted, og de kunne stadfeste at her var det 7-8 «hus» bygget i et tett bofellesskap, alle med nesten identisk utforming; ildstedet i midten, senger langs kanten, og et slags «kjøkken» foran ildstedet. Alt var bygget i stein. Måten denne bosettingen var satt opp på, med at alt var helt likt i hvert hus, viste at fellesskapet sto sterkt, de var alle likeverdige og ønsket å tilpasse seg. Samtidig måtte de samarbeide for å overleve. De regner med at mellom 50 og 100 mennesker bodde her.

Det som fortsatt forundrer historikere, er hvorfor denne bosettingen plutselig ble forlatt? Man har funnet tegn på at plassen ble forlatt i all hast, bl.a. ble det funnet perler fra et perlekjede (perlene var laget av ben) spredt utover gulvet ved en av de smale «døråpningene». Noe uforutsett har skjedd en gang for ca 4500 år siden, men hva? Man heller til å tro at folkene først forlot stedet, deretter ble bosettingen begravet under sand. Men hva som har skjedd, er fortsatt en gåte.